I kveld spiste jeg alene på restaurant og la merke til en kvinne omtrent på min alder som satt for seg selv med en cocktail. Jeg er 31. I løpet av den timen jeg satt der, møttes blikkene våre noen ganger. Det ga meg god tid til å slå fast at jeg ikke ante hva jeg skulle gjøre med den informasjonen.
Det var ikke noe tydelig tegn på at hun ville at jeg skulle komme bort. Kanskje hun var interessert. Kanskje hun hadde lagt merke til at jeg så på henne. Kanskje hun bare kikket rundt i restauranten, noe folk visstnok har lov til uten å ha meldt seg på en samtale.
Så jeg ble sittende. Vi var fortsatt to personer som spiste alene, med litt øyekontakt og ingen videre utvikling. På avstand så jeg sikkert nokså avslappet ut. Inni meg manglet jeg en hel bruksanvisning.
Jeg tar ikke for gitt at hun hadde lyst til å bli kjent med meg. Det er nettopp det som gjør dette vanskelig. Jeg vil ikke gjøre en fremmeds rolige stund med en cocktail til et fremstøt hun aldri ba om. Samtidig lurer en del av meg på om et av de blikkene var en invitasjon jeg ikke skjønte.
Og hvis det var det, hva skulle jeg ha gjort? Gått bort og sagt hei, antakelig. En kort setning jeg behersker. Så kommer den delen der hun svarer, og jeg må finne på en til.
Jeg var i et forhold i seks år, så jeg vet at jeg kan være sammen med noen. Jeg har erfaring med samtalene som kommer når to mennesker kjenner hverandre. Å begynne helt fra bunnen, ute blant folk, med en som kanskje ikke vil prate, føles som en helt annen ferdighet.
Middagen fikk meg til å innse hvor lite øvelse jeg har i akkurat det første øyeblikket. Hvordan merker folk om det er greit å ta kontakt? Og hvordan får de praten til å flyte uten at den andre må jobbe for det?
Jeg fant aldri ut hva blikkene betydde. Nå sitter jeg igjen med et mer praktisk spørsmål: Hvor lærer folk å si hei når de ennå ikke vet om den andre ønsker det?
