Kona mi vil at jeg skal sjekke henne opp på en bar. Vi har vært gift i over tjue år, så jeg setter pris på at hun er villig til å vurdere søknaden min på nytt.
Opplegget er enkelt: Vi later som vi er fremmede, jeg går bort til henne og prøver å sjarmere henne. Hun vil at jeg skal gå helt inn i rollen. Jeg får ikke bryte ut av den eller støtte meg på at vi allerede kjenner hverandre svært godt.
Jeg er med. Jeg liker at hun foreslo det. Etter så mange år sammen høres en kveld med flørting med min egen kone ganske hyggelig ut. Det er bare ett lite hull i erfaringen min: Jeg har aldri sjekket opp noen på en bar.
Vi møttes gjennom en venn av en venn. Noen presenterte oss for hverandre, og jeg skjønner nå at den personen gjorde en større del av jobben enn jeg ga vedkommende æren for. Jeg husker ikke nøyaktig hvordan jeg møtte de tidligere kjærestene mine, men ingen av forholdene begynte med at jeg gikk bort til en fremmed ute blant folk. Kjærlighetslivet mitt har tydeligvis vært avhengig av folk i biroller.
Åpningen tror jeg at jeg skal klare. En liten, passe sjarmerende replikk. Si hva jeg heter. Spørre om jeg kan sette meg. Så langt virker oppgaven overkommelig.
Så sier hun ja.
Der slutter forberedelsene mine. Jeg ser for meg at jeg sitter ved siden av kvinnen jeg har vært gift med i to tiår, og plutselig ikke kommer på ett eneste spørsmål det er naturlig å stille noen jeg nettopp har møtt.
Og så er det problemet med at jeg allerede kjenner svarene. Jeg skal være nysgjerrig, sjarmerende og spontan, samtidig som jeg overbevisende later som jeg aldri har sett kona mi før. Hun har bestilt en fremmed. Jeg vil helst levere en som også kan holde en samtale i gang.
Så det er her jeg trenger hjelp. Jeg går bort, presenterer meg og spør om jeg kan sette meg. Hun smiler. Jeg setter meg.
Hva sier jeg så?
