Da vi begynte å snakke på Snapchat, sa hun at hun var singel. Jeg trodde ikke helt på henne. Det var flere ting som tydet på at hun hadde en forlovede, og jeg fortsatte å spørre til hun innrømmet det. Det burde fått meg til å stoppe opp. I stedet fortsatte vi å snakke.
Jeg hadde kjæreste selv, så jeg satt ikke der med god samvittighet og avslørte andres løgner. Vi visste begge at det var andre inne i bildet. Da forlovelsen hennes først var kommet fram, fortsatte vi likevel som før.
Vi møttes noen ganger i bilen hennes. Det ble fysisk, og vi hadde også kortvarig sex uten beskyttelse. Hun brukte ikke prevensjon. Jeg fikk ikke utløsning, en detalj jeg fortsatt husker, selv om den ikke gjør avgjørelsen mindre uforsvarlig.
Noen måneder senere var jeg full og langt mer selvsikker enn jeg hadde grunn til. Hun var ute og kjørte. Kjæresten min var hjemme, oppe i andre etasje, og jeg avtalte at den andre kvinnen skulle komme bort.
Garasjen vendte ut mot en liten vei som kunne nås både fra siden av huset og fra en sidegate. Hun kunne komme dit uten å gå forbi inngangsdøren. Hele planen min hvilte på den adkomsten.
Hun satt i bilen og ventet i omtrent en halvtime mens jeg ventet på at kjæresten min skulle sovne. Til slutt ga jeg beskjed om at hun kunne komme. Jeg åpnet garasjen, fulgte henne gjennom bakgården og slapp henne inn i huset.
Hun hadde på seg en lang, grønn silkekjole. Akkurat den husker jeg tydelig. Jeg husker også at jeg lukket døren til trappen, som om det kunne holde det vi drev med, adskilt fra resten av huset.
Vi hadde sex på den L-formede skinnsofaen i underetasjen. Jeg var oppspilt og redd hele tiden. Da hun ble høylytt, var jeg særlig redd for at lyden skulle høres oppe. Etterpå måtte sofaen vaskes. Jeg hadde heller ikke denne gangen fått utløsning.
Kjæresten min sov i etasjen over gjennom alt sammen. Jeg tenker fortsatt på den natten hver dag: den grønne kjolen, veien inn gjennom garasjen og hvor redd jeg var i min egen stue.
