Jeg er 20 år, katolikk og venter med sex til jeg er gift. Jeg er også en kvinne som liker å flørte. Det går helt fint an å kombinere, selv om forklaringen av og til høres ut som brukervilkår.
Jeg ønsker meg et langvarig forhold. Samtidig prøver jeg å la menn ta mindre plass i livet mitt, mens jeg koser meg med flørtende meldinger som noen ganger handler om sex. Helt konsekvent er prosjektet kanskje ikke.
På studiestedet mitt har vi en anonym app der folk legger ut memer og sender hverandre meldinger. Enkelte av mennene er, overraskende nok, interessert i mer enn memer. Jeg har hatt det gøy med å prate, gi komplimenter og få litt oppmerksomhet.
Grensene mine er klare: bare tekst, ingen nakenbilder. Jeg vil ikke ha slike bilder av meg på nettet. At jeg liker noen, endrer ikke på det.
Så begynte jeg å skrive med en mann på campus, og vi fant tonen med en gang. Vi delte både religiøse verdier og interesser, og det var skikkelig kjemi i samtalen. Han var dessuten veldig kjekk og veltrent. Det dempet ikke akkurat entusiasmen min.
Ingen av oss trodde at én kveld med meldinger betydde at vi plutselig var i et seriøst forhold. Men da vi sa god natt, hadde begge lyst til å bli bedre kjent. Det virket lovende.
Neste morgen følte jeg meg trygg nok til å vise ansiktet mitt og sende et fint speilbilde. Brunt hår, brune øyne, briller. Her var altså personen bak meldingene.
Han sa at jeg var søt. Så sa han at jeg ikke var typen han ble seksuelt tiltrukket av.
Det var et ganske effektivt stemningsskifte.
Jeg vet at han ikke må være tiltrukket av meg bare fordi jeg er tiltrukket av ham. Likevel gjorde det vondt at vi hadde hatt så god kjemi kvelden før, og at det hele så ut til å stoppe opp straks han fikk se meg.
Jeg har vært tynn hele livet og har tidligere vært usikker på kroppen min. Nå kom noe av den følelsen tilbake: å like menn som er akkurat min type, og oppdage at jeg ikke er deres.
Han forsikret meg om at jeg var attraktiv, og sa at jeg måtte stole på at Gud hadde en plan for min framtidige ektefelle. Jeg satte pris på omtanken. Frustrert var jeg likevel.
Da jeg sendte bildet, følte jeg meg søt og vel med meg selv. Da samtalen var over, satt jeg og lurte på hvor den følelsen hadde blitt av.
