Jeg er midt i en skilsmisse, og jeg er veldig glad. Så glad at jeg har tatt meg selv i å lure på om det er noe galt med meg. Jeg venter liksom på at sorgen skal melde seg, men stort sett kjenner jeg bare lettelse.
For omtrent to måneder siden skjedde det noe som involverte en venn av meg, og mannen min beskyldte meg for å være utro. Det var jeg ikke. Jeg fortalte ham alt om situasjonen og prøvde å forklare så tydelig jeg kunne. Vennen min fikk også snakke med ham. Jeg håpet det ville roe ham å høre fra oss begge.
Ingenting hjalp. Til slutt føltes det ikke som om det fantes flere forklaringer jeg kunne gi. Jeg sluttet å prøve å overbevise ham. Jeg ga slipp.
Jeg har snakket med venner og til og med tidligere sjefer om det som skjedde. Alle har syntes at reaksjonen hans var merkelig. Noen har lurt på om han selv har vært utro og derfor mistenker meg. Jeg vet ikke om det stemmer. At de lurer, er ikke noe bevis, og akkurat den delen har jeg ikke svar på.
Det jeg vet, er hvor mye av meg selv jeg føler at jeg ofret for å gjøre ham fornøyd. Det var så mye krangling. Så mye krefter gikk med til å prøve å få ham til å endre oppførsel eller se ting fra en annen side. Når jeg tenker tilbake på ekteskapet, er det det som fyller mye av minnene.
Nå som vi avslutter det, kjenner jeg hvor lettet jeg er. Jeg er ikke trist på den måten jeg trodde jeg skulle være. Jeg er glad for at jeg slipper å fortsette sånn.
Jeg er 22. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde giftet meg så ung, og jeg er glad for at jeg fortsatt kan leve livet mitt uten å være bundet til dette forholdet. Jeg har ikke lyst til å finne en ny mann eller gå inn i et nytt forhold på lenge.
Det jeg gleder meg til, er å være alene. Når jeg ser for meg det som kommer, er det nettopp det som gjør meg glad: et liv som er mitt, uten noen planer om å dele det med noen med det første.
