Jeg lurer på hvordan det er å tenke tilbake på noen som betydde mye, men som du aldri fikk prøvd å være sammen med. En person du kjente en sterk forbindelse til, uten at du fikk vite hvordan et forhold mellom dere ville blitt.
Dukker de fortsatt opp i tankene dine flere år senere?
Jeg mener ikke nødvendigvis at du vil ta kontakt, eller at du skulle ønske livet ditt var annerledes nå. Bare om du fremdeles tenker på dem. Om de har beholdt en egen plass, selv om dere aldri fikk den felles hverdagen og historien som vanligvis former et forhold.
Det er litt vanskelig å sette ord på sånne forbindelser. «Eks» blir feil. «Forelskelse» kan føles for lite. Du kan si at det aldri skjedde noe mellom dere, og likevel sitte igjen med følelsen av å ha utelatt det viktigste.
Jeg lurer også på hva som blir igjen i hukommelsen. Er det personen slik de faktisk var? Hvor lett det var å være sammen? Eller tanken på det dere kanskje kunne hatt? Kanskje det du husker best, endrer seg med årene.
For noen blir det kanskje et godt minne som dukker opp innimellom. For andre kommer det fortsatt brått på. Og kanskje gikk det så lang tid at personen du trodde du aldri ville glemme, sluttet å dukke opp uten at du helt merket når.
Dere som har kjent noe sterkt som aldri ble et forhold: Bleknet det etter hvert, eller tenker dere fortsatt på den personen?
