Etter omtrent et år på Tinder møtte jeg endelig en som fikk hele opplegget til å føles litt mindre håpløst. Han var kjekk på bildene, vi var enige politisk, og begge ønsket oss et langvarig forhold. Jeg hadde aldri datet noen før. Nå hadde jeg funnet en fyr som ikke lot meg lure på om han faktisk likte meg.
Det sa han rett ut, av og til ganske utførlig. Etter all sveipingen og usikkerheten var det godt å møte så tydelig interesse. Jeg slapp å tolke trege svar eller prøve å finne ut om vi egentlig ville helt forskjellige ting.
Så møttes vi, og tiltrekningen jeg hadde ventet på, kom ikke.
På Tinder-bildene og bildene fra treningen syntes jeg han var veldig attraktiv. Ansikt til ansikt opplevde jeg både ansiktet og kroppsbygningen annerledes. Jeg la merke til profilen og haka hans, og noen av bevegelsene og uttrykkene hans virket mer feminine enn det jeg vanligvis faller for. Det er ikke noe galt med de trekkene. De kom bare ikke fram på bildene, og de påvirket hvordan jeg følte det.
Jeg skulle ønske jeg kunne forklare det uten å høres ut som jeg satt der og krysset av på en liste. Jeg hadde lyst til å bli tiltrukket av ham. Jeg hadde gledet meg til å møte personen jeg hadde hatt alle disse samtalene med.
Nå vet jeg ikke hvor mye én date skal telle. Ingen trenger å være perfekte for at jeg skal like dem. Kanskje tiltrekningen kan vokse når vi blir bedre kjent. Siden jeg aldri har datet før, har jeg lite å sammenligne med.
Samtidig er jeg sliten av letingen. Vi bor i en liten by, og mennene jeg vanligvis tiltrekkes av, har en annen etnisk bakgrunn enn meg. Det gjør et allerede lite utvalg enda mindre. Det har vært vanskelig å finne noen som deler synspunktene mine. Jeg kjenner ingen stor begeistring ved tanken på å åpne appen igjen.
Vi vil begge ha noe varig, og jeg liker å vite hvor jeg har ham. Men har jeg lyst på en ny date fordi noe kan vokse mellom oss, eller prøver jeg å overtale meg selv fordi jeg er lei av å lete?
