I årevis var det jeg som tok det opp. Jeg savnet nærhet. Jeg savnet å føle meg ønsket. Kunne vi snakke om det som skjedde mellom oss?
Kona mi forsto som regel hva jeg mente. Noen ganger sa hun: «Du har rett, men dette er alt jeg kan gi.» Andre ganger hadde hun rett og slett ikke lyst. Innimellom ble vi enige om å gjøre noe med det. Så gikk det noen dager, og alt var som før.
Vi har vært sammen i nesten 15 år og gift i sju. Jeg er 38, hun er 34. De siste fem årene har vi hatt sex kanskje seks eller sju ganger i året, og det har stort sett ikke vært særlig fint når det først har skjedd. Jeg har tatt opp temaet flere ganger enn jeg klarer å telle.
Ellers har vi det bra. Det er noe av det som gjør dette så vanskelig å forklare. Vi støtter hverandre, deler på ansvaret og kommer godt overens. Jeg elsker henne og vet at hun elsker meg. Hun er min nærmeste venn, og livet vi har bygd sammen, betyr mye for meg.
Men det siste året eller to har jeg merket at jeg er mindre tiltrukket av henne. Etter å ha lengtet så lenge etter noe som sjelden skjedde, kjenner jeg ikke det samme behovet for å prøve lenger.
Nå merker hun avstanden. Hun ber om flere klemmer, flere kyss og flere gode ord. Helt vanlige ting å ønske seg fra mannen sin. Det er vondt å innrømme at jeg strever med å gi henne det uten at det føles anstrengt.
Jeg holder ikke igjen for å straffe henne. Jeg føler meg utslitt. Den jeg pleide å være sammen med henne, han som stadig håpet at vi skulle finne tilbake til hverandre, er blitt vanskeligere å få tak i.
Jeg vil ikke at hun skal ha sex hun ikke har lyst på. Jeg savner at vi begge har lyst, uten at noen må overtales.
Å gå etter nesten 15 år føles utenkelig. Å fortsette sånn resten av livet virker like vanskelig.
Jeg elsker fortsatt kona mi. Men kan lysten komme tilbake etter så mange skuffelser, eller er det at jeg selv slutter å lengte, begynnelsen på slutten?
