Det er verre å bli avvist av en kvinne når hun heller vil ha en mann jeg kjenner og liker. Det har skjedd meg flere ganger, særlig da jeg var yngre. En kompis eller kollega får den romantiske interessen jeg hadde håpet på, og etterpå må jeg fortsatt forholde meg til ham.
Et avslag kan få meg til å lure på hvorfor det ikke klaffet. Når hun vil ha en i min egen omgangskrets, begynner jeg fort å sammenligne. Hva ser hun i ham? Hva mangler jeg? Ingen trenger å si at dette er en konkurranse for at jeg skal føle at jeg har tapt.
Det vanskelige er at han ikke har gjort noe galt. Jeg kan like ham, forstå at hun liker ham, og samtidig ønske at det var meg hun ville ha. Det hjelper ikke nødvendigvis at jeg synes han er en bra fyr. Noen ganger gir det meg bare enda flere grunner til å tvile på meg selv.
Jeg har aldri vært på den andre siden. Kvinnene jeg har hatt forhold til, har som regel vært utenfor venne- og jobbkretsen min. Jeg har opplevd at noen vil ha meg. Men jeg har ikke vært han som blir valgt mens en jeg kjenner håper at det skal bli ham. Jeg vet hvordan det ene føles. Det andre kan jeg bare forestille meg.
Ville jeg fått dårlig samvittighet? Jeg tror i hvert fall at jeg ville lagt merke til at kompisen min var skuffet. Men det betyr ikke at jeg ville visst hvordan jeg skulle oppføre meg. Om jeg viste hvor glad jeg var, kunne det føles hensynsløst. Om jeg virket unnskyldende, kunne avslaget bli enda pinligere for ham. Ingen av delene forandrer hvem hun vil ha. Jeg lurer på hvor mye mannen hun velger, tenker på dette, eller om han bare er glad for at interessen er gjensidig.
Og prøver han å forstå hvorfor hun foretrekker ham? Jeg får lyst til å granske hver eneste forskjell mellom oss, som om svaret må ligge i en av dem. For ham er det kanskje ikke noe å gruble over. De liker hverandre. Det kan være hele forklaringen, selv om den ikke er særlig tilfredsstillende for meg som står igjen med spørsmålene.
Jeg stusser også over hvordan jeg selv sier det: Hun valgte ham fremfor meg. Det er slik det kjennes, men det høres ut som om hun har rangert oss. Jeg vet ikke om hun sammenligner oss slik jeg gjør. Kanskje hun bare er tiltrukket av ham. At jeg er såret, betyr ikke at hun mener jeg er mindre verdt.
Det er vanskeligere å komme over skuffelsen når jeg kjenner ham. En fremmed kan forbli et ubesvart spørsmål. Kompisen eller kollegaen er fortsatt en del av livet mitt, fortsatt en jeg liker, men nå minner han meg også om en skuffelse jeg ikke helt blir ferdig med. Jeg har ofte lurt på hvorfor hun ville ha ham. Jeg har aldri måttet se en kompis i øynene og lure på hvordan jeg skal fortelle ham at hun ville ha meg.
