Hun jeg bor sammen med, fikk vite av en venninne at jeg hadde følelser for henne. Før kvelden var over, kranglet vi på melding. Hun hadde blitt min beste venn. Jeg hadde gått i månedsvis og lurt på om vi kunne bli noe mer. Nå sa hun at hun følte seg sviktet og ydmyket.
Vi er begge 21 og går tredje året på college. De siste tre månedene har vi bodd sammen med en annen venninne på 20. Vi møttes det første studieåret og ble bedre kjent i løpet av det andre. Først var vi venner. I desember i fjor begynte jeg å få romantiske følelser for henne, men jeg gjorde ikke noe med det.
Jeg trodde kanskje sommeren ville forandre noe. Den kom og gikk, vi flyttet inn sammen, og jeg likte henne fortsatt. Samtidig ble vi nærere venner. Jeg begynte å tenke at hun kanskje følte noe av det samme. Jeg spurte andre venner hva de trodde, og de så ut til å være enige. Da ble det lettere å tro på muligheten, selv om ingen av dem kunne svare på hennes vegne.
En av venninnene mine visste hvor mye jeg grublet på dette. Flere uker tidligere hadde jeg fortalt henne om følelsene mine og spurt hvordan jeg burde gå fram. Rådene hennes virket gode. Denne uka fortalte hun det videre til venninnen jeg bor sammen med. Jeg hadde ennå ikke funnet ut hvordan jeg skulle ta det opp. Nå måtte jeg forklare meg etter at hun hadde hørt det fra noen andre.
Hun ble opprørt. Jeg ble på rommet mitt resten av kvelden og overhørte at hun snakket om det med den andre venninnen vi bor med, og noen venner. Hun følte seg forvirret og sviktet. Jeg hadde tenkt på faren for å miste vennskapet hvis jeg sa noe. Jeg hadde ikke sett for meg at hun skulle få vite det på denne måten, med andre involvert før vi hadde snakket sammen.
Senere kranglet vi på melding. Jeg prøvde å forklare at jeg hadde dårlig samvittighet for ikke å ha vært ærlig. Det løste ingenting. Hun mente fortsatt at jeg ikke brydde meg, og sa hvor vondt hun hadde det, og hvor ydmyket hun følte seg. Jeg kunne si at hun betydde mye for meg, men det så ikke ut til å gjøre situasjonen lettere for henne.
Jeg synes det er vanskelig å forstå at hun følte seg sviktet av noe som for meg handlet om å være glad i henne. Hun var min beste venn, og jeg hadde begynt å like henne som mer enn en venn. Samtidig skjønner jeg at hun fikk vite noe viktig om vennskapet vårt etter at andre allerede visste det. Jeg hadde visst det i månedsvis; hun måtte høre det fra en annen.
At vi bor sammen, gjør alt vanskeligere. Dette er ikke en jeg bare kan la være å treffe til det verste ubehaget har lagt seg. Vi deler hjem med en tredje venninne, som også var med i samtalen den kvelden. Det som skjer mellom oss, blir med oss hjem.
Tidspunktet kunne knapt vært dårligere. Hun hadde nylig fortalt meg at hun hadde det tungt følelsesmessig. Jeg ville være en hun kunne stole på. Nå føler jeg at jeg har gitt henne enda en ting å streve med. Jeg vet ikke hva hun trenger fra meg, utover å få være litt i fred.
Det er morgenen etter. Jeg holder avstand og regner med å fortsette med det gjennom helga. Vi har ikke hatt noen samtale som har ordnet opp. Foreløpig gir jeg henne tid, uten å vite hvordan neste samtale mellom oss blir.
