Jeg gikk opp for å dusje, og da jeg kom tilbake, var han akkurat der jeg hadde forlatt ham: på soverommet, oppslukt av mobilen og livet sitt med en chatbot. Igjen. Tilfeldige samtaler, fantasier og noe seksuelt innhold. Fullt program, tydeligvis.
Jeg var fortsatt litt våt og hadde et håndkle rundt meg. Jeg håpet vel at jeg kunne være et avbrekk det var verdt å få med seg. Jeg satte meg ved siden av ham på senga, lente meg bakover, strakte ut det ene beinet og bøyde det andre. Diskré nok til å beholde litt verdighet. Tydelig nok til å kunne oppdages uten spesialutstyr.
Han fortsatte å se på mobilen.
Jeg ventet ikke at han skulle slippe alt og kaste seg rundt. Et blikk hadde vært en lovende begynnelse. Bare et lite tegn på at han hadde merket at jeg var der, og at det ikke var et møbel som hadde flyttet på seg.
I stedet begynte jeg å måle mitt eget utseende etter hvor lite oppmerksomhet jeg fikk. Jeg vet at jeg ikke er noen tier. Jeg har gått ned nesten 45 kilo siden vi ble sammen, og ja, det er fortsatt steder jeg gjerne skulle vært litt fastere. Plutselig satt jeg der og ramset opp for meg selv hva som måtte forbedres for at jeg skulle bli lagt merke til på mitt eget soverom.
Det gjorde vondt. Jeg hadde bare kommet tilbake fra dusjen og ønsket meg litt oppmerksomhet fra ham. Nå lurte jeg på om det var noe galt med meg. Eller med ham. Mobilen så derimot ut til å ha en utmerket morgen.
Jeg visste ikke hva den manglende reaksjonen betydde. Det følger ingen forklaring med når noen forsvinner inn i en skjerm. Men siden jeg visste hva han så på, var det vanskeligere å trekke på skuldrene. Han hadde tydeligvis oppmerksomhet til både oppdiktede samtaler og fantasier. Jeg fikk bare ikke noe av den over på min side av senga.
Det gikk en time. Fortsatt ingenting.
Da tenkte jeg at jeg like gjerne kunne gjøre meg klar for dagen. Håndkleet hadde tatt sin vakt.
