Hun ringte meg på tirsdag og sa at hun ikke følte hun hadde tid til et forhold lenger. Jeg skulle gjerne sagt at forklaringen gjorde det lettere. Egentlig satt jeg bare der og forsto hva hun sa, mens jeg inderlig ønsket at hun skulle si noe annet.
Først må jeg presisere at det ikke skyldtes den episoden med dusjen. Den skjedde, men det var ikke derfor hun gjorde det slutt. Det foregikk mye mer i livet hennes enn akkurat det.
Hun har en stressende fulltidsjobb og studerer på fulltid i et intensivt løp, med ni amerikanske studiepoeng annenhver måned. Hun driver også med idrett, har nylig begynt på treningssenter igjen og har fått seg personlig trener. Innimellom alt dette skal hun ha tid til familie og venner.
Så kom flere problemer tett på hverandre. Uka før dusjepisoden strøk hun i et fag. Noen dager etter episoden begynte både varmtvannsberederen og klimaanlegget å krangle. Selv det som vanligvis bare skulle fungere i bakgrunnen, krevde plutselig noe av henne.
På telefonen sa hun at hun knapt klarte å finne tid til meg, og at det ikke var rettferdig å la meg gå og vente. Hun innrømmet også at hun hadde vært varm det ene øyeblikket og avvisende det neste. Det ville hun ikke fortsette å utsette meg for.
Jeg ser at det hun sier, stemmer. Det er noe av det som gjør dette så vanskelig. Det finnes ingen åpenbar misforståelse jeg kan rydde opp i, ingen opplysning som mangler og som vil få henne til å ombestemme seg.
Det første jeg har lyst til, er likevel å si at jeg vil bli. Jeg er glad i henne. Jeg vil være en som gjør en vanskelig periode litt lettere, en hun kan støtte seg til når alt annet krever sitt. Men hun har allerede sagt at et forhold er mer enn hun har kapasitet til nå.
Jeg er helt knust, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med trangen til å overbevise henne. Ellers er hun omtrent alt jeg ønsker meg i en partner. Jeg blir sittende fast i det ordet: ellers. Jeg skulle ønske omstendighetene var annerledes. På tirsdag ringte hun og fortalte meg hvordan de faktisk er.
