Jeg har kjøpt en SSD til kjæresten min i bursdagsgave. Det viser seg at det vanskeligste med å kjøpe gave er å fortsette å oppføre seg som en person som ikke har kjøpt gave.
Han har snart bursdag. For en stund siden nevnte han at SSD-en hans begynte å bli full, og at han trengte en ny. Han har stramt budsjett, så det var et kjøp som måtte vente.
Jeg husket det. Så lette jeg litt på nettet og kjøpte en til ham for noen dager siden. En nokså enkel prosess, helt til jeg oppdaget at jeg har lyst til å fortelle ham om det hver gang jeg tenker på det.
Derfor må jeg få sagt det et sted. Han kan ikke få vite det ennå. Jeg begynner å skjønne hvorfor man er flere om å arrangere overraskelsesfester. Noen må ta imot all informasjonen hovedpersonen ikke skal ha.
Vi har vært sammen en stund, og han er så god mot meg. Han er omsorgsfull og varsom, og jeg føler meg heldig som har ham. Da han nevnte noe han faktisk trengte, fikk jeg lyst til å være den som ga ham det.
Jeg pleier ikke å kjøpe dyre gaver. Det gjør jeg bare til folk som betyr mye for meg, og han er definitivt en av dem. Denne gaven føltes verdt pengene. Han får bruk for den, og det er noe han ellers må utsette fordi økonomien ikke strekker til.
Det er dessuten ekstra tilfredsstillende å ha fått med seg noe han bare nevnte i forbifarten. Han fortalte at han manglet lagringsplass. Nå sitter jeg med løsningen og svært begrenset kapasitet til å holde tett.
Jeg holder fortsatt på med flere gaver til ham, men dette er hovedgaven så langt. De andre får komme i tillegg. Jeg er så fornøyd med hele opplegget at det nesten er upraktisk.
Foreløpig får han fortsette å være lykkelig uvitende. Alle andre får høre at jeg har kjøpt en SSD til den fine kjæresten min. Noen måtte få vite det.
