Etter den første gangen vi var ute sammen, avtalte vi å møtes tre ganger til. Jeg tok det som et ganske godt tegn. I mitt hode hadde den første daten gått så bra at vi allerede var forbi spørsmålet om det skulle bli en til. Nå sier hun at ingen av avtalene var dater.
Jeg hadde riktignok ikke brukt akkurat det ordet da jeg spurte henne. Jeg sa at jeg ville ta henne med ut. For meg hørtes det tydelig nok ut, men vi la visst forskjellig mening i det.
Det var flere ting som gjorde at jeg trodde interessen var gjensidig. Vi holdt blikket til hverandre lenge når vi var sammen. Hvis vi møttes blant andre, tok vi hverandre i å se bort på den andre. Det var også litt forsiktig fysisk kontakt. Vi var begge ganske tilbakeholdne, så de små øyeblikkene betydde mye for meg. Jeg trodde vi nærmet oss hverandre forsiktig, og at begge skjønte hva som foregikk.
Så brukte jeg faktisk ordet «dating». Jeg nevnte at et sted var fint for en date, og spøkte om at hun datet en blakk fyr. Det føltes udramatisk da jeg sa det. Men hun begynte å spørre hva jeg egentlig mente med dating.
Jeg opplevde etter hvert samtalene som diskusjoner vi aldri fikk ordentlig ryddet opp i. Et par dager senere sendte hun en melding og sa at hun ikke var interessert.
Jeg har fått med meg svaret hennes. Det som forvirrer meg, er alt som skjedde før den meldingen. Jeg var så sikker på at vi likte hverandre at jeg ikke engang lurte på om vi datet. Jeg tenkte på hvor det kunne føre.
Kanskje diskusjonene gjorde at hun mistet interessen. Kanskje jeg misforsto helt fra første gang vi var ute. Jeg vet ikke hvilken av de to forklaringene som stemmer.
Jeg har lyst til å spørre, men er usikker på hva jeg egentlig ber henne avklare: Om interessen forsvant, eller om den aldri var der? Vil et spørsmål gjøre meg klokere, eller må hun bare si en gang til at hun ikke er interessert?
