I starten er det som regel noe å tro på. Komplimenter, middager og jevnlig kontakt. En mann viser at han vil treffe meg, gjør en innsats, og jeg begynner å tenke at dette kanskje kan bli et forhold.
Så forsvinner interessen hans. Noen ganger skjer det så brått at jeg ikke skjønner hvordan vi kom dit. Da har jeg rukket å få ekte følelser, men det blir aldri noe forhold å være i.
Jeg er 21 år og har aldri følt at noen har valgt meg som kjæreste. Det gjør vondt å si det så rett ut. Det er ikke slik at ingen har vist interesse. Flere har gjort det, og nettopp derfor blir jeg så forvirret når det ender på samme måte igjen.
Jeg oppfatter meg selv som pen og karismatisk, blant annet fordi andre har sagt det til meg. Når jeg får et kompliment, kan jeg ta det til meg. Men etter enda en skuffelse begynner jeg å tvile på om jeg egentlig har forstått hvordan andre ser meg.
Kanskje jeg ikke er så attraktiv som jeg tror. Kanskje jeg ikke er så interessant å være sammen med. Jeg vet ikke. Jeg ser bare forskjellen mellom hvordan disse relasjonene begynner, og hvordan de slutter. Det er vanskelig å få de to delene til å henge sammen.
Jeg føler mye og har lyst til å bli forelsket. Når noen viser interesse over tid og fortsetter å invitere meg ut, tar jeg det på alvor. Jeg lar meg håpe. Men det blir vanskeligere for hver gang jeg sitter igjen med følelsen av å ha kommet på andreplass, uten engang å vite hvem eller hva som kom først.
Jeg prøver å være ærlig om hvordan dette oppleves, uten at det skal bli til sinne mot menn. Samtidig er jeg lei av å lete etter en feil ved meg selv som det virker som alle andre kan se.
Nå har jeg kommet dit at jeg vil ha et ærlig svar, også om det er ubehagelig å høre. Når jeg stadig får komplimenter og blir invitert på middag, men aldri blir noens kjæreste, hva er det jeg ikke får med meg?
