Jeg er en mann på 29, og dating har vært vanskelig for meg gjennom det meste av voksenlivet. Det er enkelt å si, men stadig tyngre å leve med.
Det som treffer meg hardest, er hvor hverdagslig andre snakker om det. De går på dater, møter noen nye, har noe uforpliktende eller blir kjærester. Selv når historiene handler om skuffelser, ligger det noe selvfølgelig i dem: Dette er en del av livet deres. Det skjer.
Jeg vil også ha den delen av livet. Derfor kan det gjøre ordentlig vondt å høre om noe jeg strever sånn med å finne, omtalt som en helt vanlig del av hverdagen.
Jeg skjønner at nettet gir et skjevt bilde. Folk som dater, har datinghistorier å fortelle. De som ikke gjør det, har kanskje mindre grunn til å ta opp temaet. Det jeg leser, er ikke en pålitelig oversikt over hvordan alle andre har det. Jeg vet det. Likevel forsvinner ikke følelsen.
Noen ganger tenker jeg at det kanskje er en forholdsvis liten gruppe som står for mye av praten, mens langt flere strever i stillhet. Andre ganger er jeg redd for at jeg faktisk er unntaket. At de fleste andre får oppleve noe jeg stadig går glipp av.
Jeg vet ikke hva som er nærmest sannheten. Uansett fortsetter årene å gå, og det gjør skuffelsen tyngre. Det er vanskelig å ønske seg nærhet så sterkt og samtidig føle at den er så langt unna.
Det finnes misunnelse i dette, men det ordet dekker ikke alt. Jeg er lei meg også. Det føles som å stå utenfor en del av voksenlivet jeg hadde håpet å få være med på innen nå. Andre forteller om erfaringene sine, mens jeg fortsatt lengter etter å få mine egne.
Er det flere som kjenner igjen akkurat dette? Å forstå at andres historier bare viser en liten del av bildet, men likevel få vondt av å høre dem? Strever de fleste mer enn de sier, eller tilhører jeg en mindre gruppe som synes dating er så vanskelig? Er det noen andre som kjenner på den samme håpløsheten?
