Nylig sa kjæresten min at han savnet meg, og spurte om det fortsatt var noe som plaget meg. Det var det. Likevel nølte jeg med å svare. Jeg kunne allerede se for meg en ny krangel, og jeg orket ikke en til akkurat da.
Jeg er 34, og han er 31. Vi har datet siden februar, men har bare vært offisielt sammen i to måneder. Han har mye å gjøre med jobb og studier. Jeg savner mer nærhet, varme og bekreftelse, og vi har allerede hatt flere krangler om avstanden mellom oss.
Det tok tid før han ville satse på forholdet, og det gjorde meg usikker fra starten. Det har også blitt sårt at jeg ikke har møtt familien hans. Moren hans har visst hatt lyst til å møte meg lenge, men det har fortsatt ikke skjedd. Vi har snakket om det, og han sa han skulle invitere meg neste gang. Jeg har gått og ventet på den neste gangen.
Forrige helg fortalte han at han skulle drikke kaffe med moren sin. Jeg spurte hvorfor han aldri hadde invitert meg med. Han sa han hadde glemt avtalen deres, og at han trodde det kunne bli overveldende for meg å møte henne. Jeg stilte spørsmål ved forklaringen, og samtalen endte i en stor krangel.
Jeg gikk derfra opprørt og smalt igjen døren. Det ba jeg om unnskyldning for etterpå. Dagen etter gråt jeg og ønsket at han skulle komme, så vi kunne snakke og finne tilbake til nærheten. Han sa at jeg gjorde for mye ut av det, at han ikke kom til å løpe etter meg, og at han ikke hadde tid til dette.
Han sier at kranglene sliter ham ut. Han føler seg ikke hørt, synes jeg tar for stor plass i forholdet og mener jeg ikke støtter studiene hans nok. Det gjør vondt, for jeg prøver. Samtidig vet jeg at det at jeg prøver, ikke nødvendigvis betyr at han opplever det sånn.
Jeg vet også at usikkerheten min bidrar til konfliktene, og den vil jeg jobbe med. Men når jeg forteller om noe som gjør meg sårbar, oppfatter han det ofte som kritikk. Så blir samtalen opphetet, og jeg føler meg enda mindre forstått. I tidligere krangler har han også stilt spørsmål ved om vi burde fortsette sammen.
Vi snakket etter den siste krangelen uten å finne noen løsning. Jeg er fortsatt glad i ham, men i det siste har jeg verken følt meg særlig elsket eller trygg på oss. Jeg merker at jeg trekker meg unna.
Så da han spurte hva som plaget meg, holdt jeg igjen. Hvordan kommer vi dit at jeg kan svare ærlig på det spørsmålet? Og vil vi begge fortsatt dit?
