To dager etter den første daten vår sendte jeg ham en melding. Jeg hadde ikke hørt noe fra ham og ville vite hvor vi sto. Vi hadde snakket om å møtes en god stund før det endelig ble noe av. Nå som vi faktisk hadde møttes, gikk jeg og lurte på hva han tenkte.
Jeg begynte forsiktig og spurte hvordan han hadde det. Han spurte tilbake. Så stilte jeg spørsmålet jeg egentlig hadde lyst til å stille: Så han annerledes på meg etter at vi hadde møttes?
Han svarte hensynsfullt, uten at det gjorde meldingen så mye lettere å få. Han var glad for at vi endelig hadde møttes, skrev han. Men etter å ha tenkt på det i noen dager kjente han ikke den kjemien han hadde håpet på. Han beklaget at han først sa fra nå. Han hadde ønsket å være sikker og ville ikke gi meg falske forhåpninger.
Der hadde jeg svaret. Likevel var det én detalj jeg straks hang meg opp i: at han hadde tenkt på det i noen dager.
Visste han det allerede da daten var over? Hadde han brukt de to dagene på å kjenne etter, eller på å finne en skånsom måte å si noe han allerede visste? Jeg klarte ikke å avgjøre om ventetiden betydde at han hadde vurdert oss ordentlig, eller om det bare var en måte å gjøre avslaget mildere på.
Jeg er 33, og han er 43. Ingen av delene ga meg noen særlig hjelp til å lese mellom linjene.
Jeg takket ham for at han var ærlig. Sa at jeg satte pris på at han ga beskjed, at det hadde vært hyggelig å møte ham, og at jeg ønsket ham alt godt. Jeg mente det. Jeg kunne være lei meg og samtidig sette pris på et tydelig svar.
Han svarte ikke mer. Jeg hadde jo heller ikke stilt noe nytt spørsmål, selv om jeg fortsatt satt med ett.
Jeg gråt. Jeg vet at sånt hører med når man dater, men det gjorde ikke akkurat den kvelden lettere. Samtalen vår endte med at jeg ønsket ham alt godt. Selv satt jeg fortsatt fast i de to dagene.
