Jeg er 50. Det følger et lite sukk med den setningen, selv om tallet strengt tatt ikke har gjort noe galt.
Jeg har datet mye opp gjennom årene. Jeg ser ikke tilbake på et liv uten romantikk, og jeg lurer ikke på hvordan det er å gå på en date. Men jeg vet ikke om jeg noen gang har funnet den rette for meg. Etter alle disse møtene er det fortsatt det jeg venter på.
Jeg er romantisk anlagt, og det kan jo være en del av problemet. Kanskje forventningene mine er urealistiske. Jeg klarer å innrømme den muligheten uten at jeg dermed har særlig lyst til å gi slipp på dem.
Det jeg gjerne vil høre, er historier fra noen som møtte en partner etter fylte 50 og tenkte: Ja. Her er du. Og som fortsatt var glade for å ha funnet hverandre da det hadde gått flere år.
De årene betyr noe for meg. En nydelig begynnelse er fint, men jeg er nysgjerrig på kjærligheten som varte. Jeg vil høre fra noen som kan se tilbake på det første møtet og har et helt stykke felles liv mellom den dagen og i dag.
Og så vil jeg gjerne høre de helt vanlige detaljene. Hvordan møttes dere egentlig? Hva gjorde at dere befant dere på samme sted til samme tid? Når folk forteller at de fant kjærligheten senere i livet, er det akkurat der jeg vil at de skal dvele litt.
Jeg vet at andres lykkelige forhold ikke kan fortelle meg hva som venter meg. Likevel har jeg lyst til å høre historiene fra dem som lever i dem.
Så hvis dere møtte hverandre etter 50 og fortsatt er sammen flere år senere: Hvordan begynte det? Jeg er fortsatt en drømmer. Jeg vil gjerne vite hvor dere sa hei for første gang.
