Jeg tar vanligvis ikke initiativ til sex. Når jeg først gjør det, blir mannen min med, også når han sier at han egentlig ikke er i humør. Han virker som om han tror det skal gjøre meg trygg på ham. Jeg får mest lyst til å stoppe.
Jeg har sagt at jeg heller vil la være hvis han ikke har lyst. Da svarer han at han er mannen min, og at hvis jeg vil ha sex, så skal jeg få det. Han sier det som om det å være gift avgjør saken.
For meg er det nettopp der det blir vanskelig.
Jeg vil kjenne at han har lyst til å være der sammen med meg. Når begrunnelsen hans er at han er mannen min, høres det ut som en plikt. Jeg håpet å høre at han hadde lyst. Jeg vet at han sier ja frivillig, men måten han forklarer det på, gjør meg likevel ukomfortabel.
Vi prøver egentlig å forklare hva det samme jaet betyr for hver av oss. Han kommer stadig tilbake til at vi er gift. Jeg kommer stadig tilbake til at jeg ikke vil at han skal stille opp av plikt.
Jeg forventer ikke at vi alltid skal være i samme humør. Jeg skjønner også at man kan ønske nærhet og velge å bli med uten å ha kjent særlig lyst på forhånd. Men jeg vet ikke om det er det han mener. Han snakker mest om hva han synes han bør gi meg.
Da begynner det å føles som om han gjør det av medlidenhet. Det er det siste jeg ønsker når jeg har tatt initiativ. At jeg har lyst på ham, betyr ikke at jeg trenger et ja uansett hvordan han har det. Jeg vil heller høre at han ikke har lyst enn å lure på om han bare venter på at vi skal bli ferdige.
Jeg lurer på hvordan andre ektemenn opplever dette. Når de sier ja uten å være i humør, føles det likevel som noe de selv ønsker å dele?
Jeg klarer å si at jeg vil ha ham. Det jeg ikke får forklart, er hvorfor det ikke alltid er nok å høre at han er villig.
