Etter et par dager uten rom for kink eller sex begynner jeg å bli rastløs. Så blir jeg småirritert. Utover uka bygger lysten seg opp, mens muligheten til å gjøre noe med den fortsatt ligger fast i helga.
Jobben er en del av grunnen. At jeg bor hos foreldrene mine, er en annen. Med det og alt annet som skal gjøres, har jeg rett og slett ikke den friheten jeg ønsker meg i ukedagene.
Forrige måned var det annerledes. Jeg gikk uten jobb i en måned og ble vant til å ha sene kvelder for meg selv. Jeg kunne nyte egentiden uten å tenke på en vekkerklokke som skulle ringe tidlig. Det var lett å venne seg til.
Nå er jeg i jobb igjen. De tidlige morgenene er tilbake, og de frie kveldene er borte. Jeg skjønner godt hvorfor hverdagen har endret seg. Det har vært vanskeligere å venne seg til det.
Det som overrasker meg, er hvor fort rastløsheten bygger seg opp. Et par dager går greit, men så merker jeg at jeg blir stadig mer oppjaget. Å vite at helga nærmer seg, hjelper visst ikke stort på en helt vanlig ukedag.
Jeg er nysgjerrig på hvordan andre håndterer det når jobb og det å bo sammen med andre setter slike grenser for privatlivet. Hvordan venner man seg til å vente når man nettopp har fått smaken på mer frihet? Jeg har kommet meg tilbake på jobb. Resten av meg har visst fortsatt de sene kveldene i kroppen.
