Vi hadde kjørt rundt fem timer for å besøke slekta mi ute i provinsen. De skulle møte forloveden min for første gang, og planen var å bli til søndag. Jeg ville at de skulle bli kjent med mannen jeg skal gifte meg med.
Han gjorde seg flid. Han lagde skikkelig god mat til alle og brukte egne penger på dyre kaker som han hadde med i gave. Jeg så hvor mye omtanke han la i å bli kjent med menneskene som betyr noe for meg.
Så, mens vi dekket middagsbordet, hørte vi mamma og noen av slektningene mine snakke om ham.
De snakket lavt, men ikke lavt nok. De sa at han så harry og glorete ut. Så begynte de å le og prøve å holde latteren inne. Mamma stemte i med: «Ja, ikke sant?»
Forloveden min så bort på meg og smilte svakt. Jeg kjenner ham godt nok til å se når han blir såret. Det lille smilet var hans stille måte å be meg om å la det ligge på.
Jeg klarte ikke å avfeie det som uskyldig. Der sto han og hjalp til med middagen etter å ha laget mat og tatt med gaver, mens de lo av hvordan han så ut. Jeg ville ikke tilbringe resten av besøket med å late som vi ikke hadde hørt noe.
Dagen etter sa jeg til alle at vi skulle hjem.
Nå ringer og skriver mamma stadig. Hun sier det er så lenge siden jeg har besøkt disse slektningene, og at hun ikke kan tro at jeg dro så tidlig. Tantene og onklene mine føler seg visst respektløst behandlet. Ifølge henne var det hele bare en spøk.
Jeg skjønner at de ikke trenger å like klærne hans eller utseendet hans. Men jeg tenker stadig på hvor enkelt det ville vært å holde kommentarene for seg selv. Og på det lille smilet hans mens vi sto og dekket bordet.
Vi skulle ha blitt til søndag. I stedet dro vi hjem før tiden, og telefonen min fortsetter å lyse opp med klager på hvor dårlig vi oppførte oss.
