Da har jeg gjort det. Jeg har gått etter ti år sammen. Det føles fortsatt merkelig at noe jeg brukte halvannet år på å bestemme meg for, kan sies i én så kort setning.
I sju av de årene passet vi ikke sammen, verken følelsesmessig eller fysisk. Det er lenge å være i et forhold der noe så viktig mangler. Jeg visste at jeg var ulykkelig. Likevel var det et langt stykke fra å vite det til faktisk å gå.
Han sa at han ikke hadde sett det komme. Det var vanskelig å høre når jeg selv hadde tenkt på det så lenge. For meg hadde avgjørelsen vokst fram litt etter litt. For ham kom den tydeligvis brått.
Han sa at han hadde tatt meg for gitt. At dette var et mareritt han ikke klarte å våkne fra. Han sa også at han egentlig aldri hadde ønsket å være gift. Det var mye å ta inn, og noe av det skulle jeg gjerne ha visst langt tidligere.
Så sa han at han ikke ville kjempe for forholdet, fordi han visste at han ikke kom til å forandre seg. Jeg satte pris på ærligheten. Det gjorde vondt, men nå slapp jeg å vurdere enda et løfte eller bruke flere måneder på å lure på om vi likevel kunne få det bra.
Vi ble enige om å fortsette som venner. Vennskapet var det som fungerte mellom oss, og mot slutten var det omtrent alt vi hadde igjen. Det føles mulig å beholde det, selv om resten er over.
Jeg er lei meg. Jeg er lettet. Og jeg gleder meg til framtiden igjen. Akkurat den følelsen har jeg savnet. Alt dette er der samtidig, uten noen ryddig rekkefølge.
Tatovøren min fortjener en egen takk. Hun kjeftet på meg om at jeg måtte ta livet mitt tilbake, mens hun stakk meg med en nål om og om igjen. Et litt spesielt sted for en oppmuntringstale, men budskapet var tydelig: Nå måtte jeg slutte å nøle.
Jeg gjorde det, jenta mi.
