I går innrømmet V og jeg at vi liker hverandre. Jeg hadde håpet at vi skulle få sagt det. Nå har vi gjort det, og jeg prøver å finne ut hvordan jeg skal ta en mye vanskeligere prat med bestevenninnen min, H.
Hun liker også V. Det har vært en del av situasjonen hele tiden, og det ble ikke borte da V fortalte meg at hun bare har vennskapelige følelser for H.
Jeg er en gutt på 18, H er også 18, og V er 19. Vi er alle venner. V og jeg har kjent hverandre i et par måneder, og i det siste har vi begynt å flørte. I går sa vi endelig høyt det som hadde ligget mellom oss en stund. Vi vil være sammen.
Jeg er glad for at hun liker meg tilbake. Samtidig får jeg dårlig samvittighet når jeg tenker på hvor vondt dette kan bli for H. V synes også det er vanskelig, og vi vil begge at hun skal få vite om oss.
H har ikke hatt særlig hell i kjærligheten. Miljøet rundt oss er ikke spesielt åpent for LHBT+-personer, noe som allerede gjør det vanskeligere for henne. Alle forholdene hennes har vært avstandsforhold med veldig stor avstand. Jeg kjenner den historien, så for meg er ikke dette bare å fortelle en venn at jeg har møtt noen.
Den jeg vil være sammen med, er den samme personen hun ønsker å være sammen med. Hun kjenner oss begge. Dette kommer tett på.
Jeg vet at V ikke skylder noen romantiske følelser. H har heller ikke gjort noe galt ved å bli forelsket. Likevel må jeg si noe som kan såre en jeg er veldig glad i, og jeg blir sittende fast allerede ved hvordan jeg skal begynne.
H og jeg skal ut sammen i dag. Jeg vil ikke holde en lang tale som ender med at hun føler hun må trøste meg.
Hvordan forteller jeg bestevenninnen min at forelskelsen hennes er gjensidig med meg, og gir henne rom til å bli såret uten å be henne gjøre dette lettere for oss?
