Dere menn som dater i trettiårene: Hva har dere skjønt nå som dere aldri ville tenkt på i tjueårene?
Jeg er nysgjerrig på hva man først legger merke til etter å ha fått litt erfaring. Som 22-åring kan man ha ganske klare meninger om hvem som er ens type, hva som gjør en date bra, og hvordan det skal føles å være interessert i noen. Holder de forestillingene fortsatt ti år senere? Eller ser dere etter ting dere knapt ville lagt merke til før?
Kanskje det er noe praktisk, som om hverdagen deres faktisk går opp. Om dere liker å snakke sammen om helt vanlige ting. Eller hvordan dere har det når den første spenningen har lagt seg. Kanskje dere ønsker mye av det samme som før, men har blitt flinkere til å merke om den andre faktisk ønsker det også.
Jeg er også interessert i det som ikke passer inn i fortellingen om at man automatisk blir klokere med årene. Har noe blitt enklere? Har en egenskap dere en gang mente var helt avgjørende, sluttet å bety så mye? Eller gjør dere fortsatt nøyaktig samme feil, bare med en bedre restaurantreservasjon?
Jeg tar ikke for gitt at god dømmekraft følger med trettiårsdagen. Jeg vil høre om den konkrete erkjennelsen dere kunne forklart til en yngre utgave av dere selv, og fått et uforstående blikk tilbake.
Hva forstår dere nå som han ikke engang ville kommet på å spørre om?
