Det krevde betydelig mer mot å gå bort til en kvinne på en restaurant enn å bestille lunsj. Hjertet hamret allerede da jeg spurte om hun var singel. Jeg tenkte det var greit å få avklart akkurat det før jeg rakk å gjøre meg mer til latter.
Hun var singel. Og enda bedre: Hun virket glad for at jeg tok kontakt. Vi pratet en stund, og jeg fikk nummeret hennes. En liten stund gikk dette nesten mistenkelig bra.
Jeg sa at jeg skulle sende henne en melding senere. Hun sa at hun gledet seg. Det tok jeg som et godt tegn. Det er jo et stykke fra «jeg gleder meg» til «vennligst forsvinn», selv om jeg tydeligvis fortsatt har litt å lære om nyansene.
Noen timer senere sendte jeg en enkel melding. Jeg skrev at det var hyggelig å møte henne, og spurte hva hun skulle resten av dagen. Ingen stor forestilling. Jeg ville bare fortsette praten og bli litt bedre kjent med henne, utover at hun var singel og kunne få meg til å glemme hvordan man oppfører seg på restaurant.
Dette var for et par dager siden. Resten av dagen hennes er for lengst over. Meldingen står fortsatt ubesvart.
Jeg blir sittende og tenke på hvor interessert hun virket da vi snakket sammen. At hun ga meg nummeret, var én ting. Men da hun også sa at hun gledet seg til meldingen, trodde jeg vi hadde en nokså enkel felles forståelse: Jeg skulle skrive. Hun skulle få meldingen. Så kunne det, under gunstige forhold, komme en melding tilbake.
Jeg aner ikke hva som skjedde i mellomtiden. Kanskje noe kom i veien. Kanskje interessen gikk over. Jeg har én hyggelig samtale og én ubesvart melding å forholde meg til. Det er et beskjedent materiale å bruke så mye tankekraft på.
Nå vurderer jeg å sende en melding til, samtidig som jeg lurer på om stillheten egentlig er svar nok. Skal jeg prøve én gang til, eller la en lovende samtale på en restaurant bli med det?
