Vi har holdt på i to måneder. Lenge nok til at jeg faktisk bryr meg om hvordan dagen hans har vært, men vi er fortsatt ikke offisielt sammen. I det siste har akkurat det gjort noe ganske enkelt vanskelig: Jeg har lyst til å trøste ham, og blir usikker på hvor mye jeg skal gjøre.
Han fortalte nylig at han har det tungt mentalt og følelsesmessig. Jobb, private ting, alt ser ut til å hope seg opp. Det første jeg fikk lyst til, var å kjøre bort, gi ham en ordentlig klem og bare være der. Jeg hadde ingen perfekt setning klar. Jeg ville bare at han skulle slippe å sitte alene med alt.
Han bor omtrent en time unna, og hjemme hos meg er det strenge regler. Jeg kan ikke uten videre slippe det jeg har i hendene og dra. Dermed var det jeg aller helst ville gjøre, også det som var vanskeligst å få til.
Jeg tenkte på å bestille mat til ham i stedet. En liten, praktisk ting som kunne vise at jeg bryr meg, selv om jeg ikke kunne komme. Han takket nei. Han følte at han ikke fortjente noe sånt, og syntes det var litt flaut å ta imot. Jeg vil gjerne hjelpe, men jeg vil også respektere at han sa nei.
Jeg har sagt at jeg er her, spurt om det er noe jeg kan gjøre, og sagt at jeg forstår hvis han trenger litt plass. Jeg mener alt sammen. Likevel føles ordene mindre håndfaste enn klemmen jeg skulle ønske jeg kunne gi ham.
Det som får meg til å holde igjen, er at jeg ikke vet helt hvor vi står. Jeg vil ikke gi like mye som jeg ville gjort i et etablert forhold, mens han fortsatt finner ut om han vil være sammen med meg. Samtidig føles det rart å skulle sette merkelappen «kjæresteting» på vanlig omsorg.
Jeg liker ham, og vil at det skal kjennes trygt å åpne seg for meg. Men jeg vet også hvor langt jeg kan strekke meg når noen betyr mye. Han har takket nei til maten, og avstanden er der fortsatt. Hvordan kan jeg være der for ham slik ting er mellom oss nå?
