Forrige måned var kjæresten min og jeg en uke på Hawaii. Et par netter bodde vi på dyre feriehoteller, sånne steder jeg forbinder med bryllupsreiser. Det jeg stadig tenker på etterpå, er at det var den eneste uka han hadde fri fra jobb hele året. Han kunne ha brukt den på hva som helst, og han ville tilbringe hele uka med meg.
Vi er begge i slutten av tjueårene og har vært sammen i omtrent et halvt år. Vi har begge asiatisk bakgrunn, og i kulturen vi vokste opp i, er det å reise på en sånn ferie sammen en ganske stor greie for et par. En hel uke på tur ville ha føltes som et stort steg for meg uansett hvor vi dro. På Hawaii var det bare ekstra lett å la tankene vandre.
Jeg ble rørt allerede før vi satte foten på det første hotellet. Når du bare har én uke fri, betyr det noe å ville dele den med noen. Jeg vet bare ikke om han legger det samme i det som jeg gjør. Kanskje han tenkte på hvor gøy vi skulle ha det sammen i sju dager. Det tenkte jeg også på. Men et sted underveis begynte jeg å lure på om han kunne se for seg at vi giftet oss en dag.
Jeg vet jo at jeg kan spørre ham. Etter et halvt år sammen føles det likevel som et stort sprang å gå fra «jeg hadde det så fint på tur med deg» til å snakke om ekteskap. Jeg har lyst til å vite om han kan se for seg den framtida med meg, men jeg nøler med å ta det opp så tidlig. Ingen av oss har hatt særlig lang tid til å tenke på det ennå.
Jeg har lyst til å høre fra menn som har reist på en sånn ferie etter omtrent et halvt år sammen. Da dere valgte å bruke den eneste ferieuka deres på én person, så dere allerede for dere et liv sammen? Eller visste dere bare hvem dere ville ha i setet ved siden av dere på flyet?
