Mannen min jobber for seg selv og kan starte arbeidsdagen når han vil. Når han er ferdig, setter han gjerne på en film eller spiller PlayStation. Noen kvelder synes jeg også at en film er akkurat det som frister. Det er først senere, når han sier at han skulle ønske han hadde mer tid til noe han lenge har hatt lyst til å gjøre, at jeg kjenner at jeg blir frustrert. Jeg har hørt ham fortelle hvor mye det betyr for ham. Jeg har også hørt ham si at han skal ta tak i det når han får bedre tid.
Jeg har prøvd å ta det opp noen ganger. På et eller annet vis ender vi alltid med å snakke om hvorvidt han får lov til å slappe av. Det får han selvfølgelig. Innen jeg har fått sagt det på alle måtene jeg kan komme på, har vi som regel glemt hva det var han ville ha mer tid til.
Da vi ble kjent, falt jeg for hvor ivrig han var etter å få til ting. Han hadde ambisjoner, og når han fortalte om noe han hadde lyst til å gjøre, kunne jeg høre at han nesten ikke klarte å vente med å sette i gang. Det beundret jeg ved ham, og det var en stor del av det som gjorde ham attraktiv for meg. Først da jeg gradvis begynte å se mindre av den siden av ham, skjønte jeg hvor mye den betydde for meg.
Vi pleier å være flinke til å snakke sammen, så det føles litt rart at jeg har gått med dette så lenge. Jeg klarer å si at jeg blir frustrert av at vi stadig har den samme samtalen om tid. Det føles mye mer sårbart å si at jeg savner å se ham bli skikkelig gira på noe og faktisk gjøre det. Og at jeg savner hvordan jeg hadde det sammen med ham når jeg så den siden av ham.
Hvis du var i hans sted, hvordan ville du helst at partneren din tok det opp? Og hvis du selv har hatt en periode der du mistet litt av drivkraften, hva gjorde at du la merke til det? Jeg kommer liksom aldri forbi den første samtalen. Hvordan sier jeg hva jeg savner ved ham uten at det høres ut som om jeg fører regnskap over kveldene hans?
