Mannen min og jeg giftet oss nylig, og jeg elsker ham. Jeg skulle også gjerne fått sove.
Jeg visste at han snorket mye da vi datet. Det kom ikke som en overraskelse etter bryllupet. Jeg hadde hørt det selv. Det jeg ikke helt skjønte, var hvor mye det kom til å påvirke meg over tid.
Jeg sover lett og kan våkne av den minste lyd. Da er det krevende å dele rom med en som snorker. Jeg har fortsatt ikke vent meg til det, og søvnmangelen begynner å merkes.
Nå lurer jeg på om vi burde ha hvert vårt soverom. Rent praktisk virker det lovende. Han kunne sove, og jeg kunne kanskje endelig få sove uforstyrret. Men vi er nygifte, og jeg vet ikke hvordan det ville kjennes for oss.
Jeg vil være nær mannen min. Jeg trenger også søvn. Akkurat nå er leggetiden stedet der de to helt vanlige ønskene mine kolliderer.
Det er lett å se for seg hvor deilig et stille rom ville vært. Det er vanskeligere å forestille seg hvordan det ville føles å si god natt og gå til hvert vårt. Ville det fort blitt en helt vanlig del av hverdagen? Eller ville vi savnet å dele seng mer enn jeg tror?
Vi har ikke gjort noen endring ennå. Jeg ligger fortsatt der og prøver å venne meg til snorkingen, mens jeg lurer på om det noen gang kommer til å skje.
Jeg vil gjerne høre fra gifte som allerede sover på hvert sitt rom. Hvordan er det når dette bare er en del av livet deres? Særlig den biten med å si god natt og gå hver til sitt.
