Jeg er 28 år og elsker fortsatt partneren min. Det er det jeg stadig vender tilbake til, for i det siste har jeg slitt med å like ham.
Nesten alt ved ham gjør meg sint eller irritert. Jeg klarer ikke å peke på én bestemt ting. Det føles mer som om irritasjonen har bredt seg til det knapt er plass til noe annet.
Nesten hver dag ender jeg med å låse meg inne på badet for å tilfredsstille meg selv. Jeg får være i fred en stund, men lettelsen varer ikke lenge. Etterpå kommer sinnet mot ham tilbake.
Og så kommer tanken: Det burde ikke være nødvendig å gjøre dette. Jeg mener ikke at jeg aldri skal ha lyst på tid for meg selv. Det er følelsen av å være i et forhold og likevel trekke seg tilbake bak en låst dør, for så å komme ut igjen med enda mer bitterhet.
Jeg har ingen ryddig forklaring på hvorfor det har blitt sånn. Jeg vet at jeg elsker ham, og jeg vet hvor irritert jeg er. Begge deler er like sant når jeg er ferdig og skal åpne baderomsdøra igjen. Er det flere som har elsket partneren sin, men samtidig slitt så mye med å like dem?
