Jeg er rundt halvannen meter høy, så formene mine har begrenset med plass å fordele seg på. Jeg liker dem. Kjæresten min liker dem. For oss to som faktisk er med i dette forholdet, har saken vært påfallende enkel.
Innimellom møter vi likevel kvinner som virker som de trenger litt tid til å få oss til å stemme. Kjæresten min er utrolig kjekk. Tydeligvis betyr det at noen mener det har skjedd en feil i saksbehandlingen.
Jeg kan selvfølgelig ikke vite hva andre tenker. En rar oppførsel er ingen skriftlig tilståelse. Men jeg har opplevd at enkelte oppfører seg som om interessen hans for meg er en misforståelse de kan rydde opp i.
I går var vi på restaurant, og da var det vanskeligere å overse. Servitøren flørtet åpenlyst med ham og overså meg nesten helt. Vi satt der sammen, men hun så ut til å forholde seg til en mer praktisk utgave av bordplasseringen.
Det mest interessante var reaksjonen hans. Han ble ikke smigret. Han ble irritert over måten hun behandlet meg på. Hun virket som om hun ventet at han skulle flørte tilbake, mens hun i stedet gjorde et stadig dårligere inntrykk.
Han avviser tilnærmelser uten å nøle, så mangelen på interesse overrasket meg ikke. Likevel ble noe tydelig for meg der vi satt: Det hun håpet å få fra ham, hadde lite med mannen foran henne å gjøre.
Han har vært glad i meg gjennom noen av de vanskeligste periodene i livet mitt. Jeg trenger ikke se hvordan fremmede reagerer på ham for å vite hva jeg betyr for ham. Vi har et forhold og en felles historie. Den blir ikke synlig bare fordi noen kommer bort til bordet vårt.
Kanskje vekten min hadde noe med antakelsene hennes å gjøre. Kanskje forklaringen var en helt annen. Jeg vet mer om hvordan hun oppførte seg enn hvorfor.
Det jeg vet, er at vi har det godt sammen. Ved det restaurantbordet ga hun ham oppmerksomhet han ikke ønsket, mens han irriterte seg over at hun overså den han ville være der med.
