Vi møttes på Hinge og oppdaget at vi bodde bare litt over tre kilometer fra hverandre, selv om byen er enorm. Praktisk, tenkte jeg. Vi avtalte en første date klokka tre på ettermiddagen. Været stilte med kaldt regn hele dagen.
Jeg kom et kvarter for sent. Det var min feil, og jeg beklaget meg grundig. Han sto ute i regnet da jeg kom. Jeg frøs, så jeg foreslo at vi gikk inn på en kafé. Akkurat da virket det ganske ukontroversielt å søke ly.
Over kaffen snakket han mest. Jeg fikk høre om ham, og så fikk jeg høre litt mer om ham. Det ble ikke så mye plass til å finne ut om vi kunne ha en hyggelig samtale sammen.
Etter hvert sluttet det å regne, og sola kom frem. Jeg foreslo at vi gikk ut. Vi ruslet en stund mens han fortsatte å fortelle om seg selv. Jeg klaget på at jeg frøs. Sola hadde pyntet på utsikten, men gjort lite med temperaturen.
Da vi sa ha det, spurte han om vi kunne møtes igjen. Jeg hadde ikke kjent noen kjemi, så jeg sendte ham en melding etterpå og sa det. Det var hele forklaringen. Jeg satt ikke på en hemmelig innvending som kunne løses med en gjennomgang av ettermiddagen.
Han svarte med en vegg av tekst som gjennomgikk ettermiddagen.
Han hadde kommet en halvtime før avtalt tid. Sammen med kvarteret jeg var forsinket, betydde det ifølge ham at jeg hadde latt ham stå i regnet i førtifem minutter. Beklagelsen min hadde visst fått ansvar for en ekstra halvtime.
Det var mer. Jeg hadde klaget for mye på været. Jeg hadde tvunget ham inn på kafeen, noe han ikke hadde satt pris på. Det jeg husket som et forsøk på å komme inn i varmen, var nå enda et punkt på tiltalelisten.
Jeg tar ansvar for at jeg kom for sent. Jeg skjønner mindre av hvordan jeg også ble ansvarlig for tiden før daten skulle begynne. Nå ligger meldingen hans der, og jeg lurer på hva i all verden jeg skal svare.
