Det går en kvinne på universitetet mitt som kanskje blir kona mi en dag. Det er en nokså fremskreden vurdering, med tanke på at vi aldri har snakket sammen.
Jeg tenker ikke sånn om mange. Jeg har visse krav. Tydeligvis er ett av dem at jeg skal kunne få øye på en mulig ektefelle på campus uten å ha den fjerneste anelse om hvordan jeg skal si hei.
Hun går på et annet studie enn meg, og vi har ingen felles venner. Når jeg ser henne, sitter hun som regel i trappa på universitetet sammen med vennene sine. Der sitter hun altså, omgitt av folk som allerede vet hvordan man snakker med henne. Misunnelsesverdig kompetanse.
Vanligvis får jeg litt oppmerksomhet fra kvinner først. Da klarer jeg å ta det videre. Uten et sånt signal føler jeg meg helt hjelpeløs. Det er en svakhet ved en romantisk strategi som i sin helhet går ut på at noen andre må gi meg en åpning.
Hun har ikke gitt meg noen tydelig åpning. Men jeg har sett henne peke meg ut for vennene sine på avstand. Jeg er overbevist om at det betyr at hun også er interessert. Nå er riktignok ikke peking en fullstendig setning. Det kan finnes tilleggsopplysninger jeg ikke har fått med meg.
Jeg har uansett lyst til å bli kjent med henne. Det er det saken egentlig handler om, under all denne litt tidlige bryllupsplanleggingen. Jeg vil gjerne snakke med henne, helst like uanstrengt som om noen hadde introdusert oss. Problemet er at jeg ikke kjenner noen som kan gjøre det.
Så hva gjør jeg? Hvordan får jeg snakket med kvinnen i trappa uten å gjøre akkurat det dette ser ut til å kreve: gå bort og starte en samtale?
