Vi får ofte øyekontakt, og han smiler til meg. Så spurte han om å få sitte ved siden av meg. Det virket som et lovende skritt i noe som hittil stort sett hadde foregått ved hjelp av blikk.
Jeg tolket det som at han ville være i nærheten av meg. En nokså rimelig tolkning når noen spør om å få være i nærheten av deg. Jeg hadde ikke begynt å planlegge et liv sammen. Jeg så bare for meg at vi kanskje skulle snakke litt.
Han satte seg ved siden av meg og sa nesten ingenting.
Så nå har jeg flere opplysninger og mindre oversikt. Vi ser på hverandre. Han smiler. Han ba selv om plassen ved siden av meg. Ordene har foreløpig bidratt lite.
Kanskje han er sjenert. Kanskje han bare likte akkurat den plassen. Begge forklaringene passer, og det er litt upraktisk når jeg helst vil at én av dem skal være åpenbart riktig.
Det er spørsmålet hans jeg stadig kommer tilbake til. Hadde han tilfeldigvis satt seg der, ville jeg neppe lagt så mye i det. Men han spurte. Deretter satt vi der, side om side, uten at flyttingen førte til noen særlig samtale.
Han snakker fortsatt nesten ikke med meg. Vi får fortsatt øyekontakt, og han smiler fortsatt. Jeg skulle gjerne visst om dette er flørting, eller om jeg har blitt interessert i en mann med sterke meninger om sitteplasser.
