Kjæresten min fortalte nylig at han har lyst til å ha på seg et halsbånd og la meg ta kontrollen. Jeg ble nysgjerrig. Litt nervøs også, men jeg fikk ikke lyst til å avvise det. Jeg ville høre mer om noe han tydelig hadde lyst til å prøve.
Vi er begge 25, og sexlivet vårt har vært ganske vanilje. Vi har utforsket litt, blant annet klaps på rumpa, men ingen av oss har særlig erfaring med den typen samspill han beskriver. Dette blir nytt for oss begge. Jeg er interessert nok til at jeg ikke vil la usikkerheten bli et automatisk nei.
Det er noe nært ved at en kjæreste forteller hva han ønsker seg, særlig når han ikke har sagt det før. Han viste meg en side av seg selv jeg ikke kjente så godt. Jeg likte å få vite om den. Og jeg likte at han ville utforske den sammen med meg.
Først tenkte jeg mest på rollen han så for seg at jeg skulle ha. Kunne jeg bli komfortabel med å bestemme? Ville jeg like det? Jeg er nysgjerrig, men det betyr jo ikke at jeg vet hvordan jeg gjør det, eller hvordan det vil føles mellom oss.
Så oppdaget jeg noe annet ved min egen reaksjon. Da jeg så for meg halsbåndet, fikk jeg også lyst til å ha det på selv.
Det overrasket meg mer enn ønsket hans hadde gjort. Jeg satt og vurderte om jeg kunne gi ham noe han hadde lyst på, og plutselig dukket det opp et eget ønske. Jeg har fortsatt lyst til å prøve å ta kontrollen. Men jeg blir også tiltrukket av tanken på å være den som gir den fra seg.
Vi har ikke prøvd ennå. Foreløpig har han fortalt meg noe om seg selv, og jeg prøver fortsatt å finne ordene for det det vekket i meg. Jeg vil snakke videre om det. Jeg hadde bare ikke sett for meg at svaret mitt skulle inneholde: «Jeg tror kanskje jeg har lyst til å prøve halsbåndet selv også.»
