Venninnen til kjæresten min synes det er rart at jeg liker å lukte på kjæresten min. Jeg hadde ikke sett for meg at dette skulle opp til vurdering hos andre, men nå har visst utvalget uttalt seg.
Jeg er 21, og kjæresten min er 22. Så vidt jeg kan skjønne, synes hun også det er litt merkelig. Hun stopper meg egentlig ikke, men det sier jo ikke så mye om hva hun faktisk mener.
For ordens skyld: Jeg går ikke etter henne og samler prøver. Det skjer som regel når hun nettopp har dusjet, har på seg en ny duft, eller når vi klemmer eller ligger inntil hverandre. Jeg legger merke til at hun lukter godt, og så tar jeg meg et lite øyeblikk til å nyte det.
For meg er det beroligende. Det er hele greia. Jeg liker den kjente lukten av henne, og jeg liker å oppdage en ny parfyme på noen jeg allerede liker å være nær.
Jeg har forklart at det ikke er seksuelt. Problemet er at når du først må redegjøre for hvorfor du lukter på noen, begynner en ganske hverdagslig vane å høres ut som starten på en langt underligere historie.
Før venninnen hennes sa noe, hadde jeg ikke tenkt at dette trengte noen forklaring. Folk liker lukten av rent sengetøy. Man merker når noen har en ny sjampo. Det finnes en hel parfymebransje som satser på at andre skal synes du lukter godt. Jeg trodde bare jeg var en fornøyd kunde på sidelinjen.
Men kjæresten min er jo ikke et duftlys. Reaksjonen til venninnen har fått meg til å lure på om det som føles helt naturlig for meg, oppleves annerledes for henne. At hun lar meg holde på, forteller meg ikke om hun liker det, bare godtar det eller fortsatt prøver å finne ut hva slags fyr hun har blitt sammen med.
Så jeg lurer: Er det flere som liker å lukte på partneren sin i sånne vanlige, nære øyeblikk? Eller har jeg funnet meg en vane som høres betydelig bedre ut inni mitt eget hode?
