Det var klokkeslettet jeg stadig kom tilbake til: halv seks om morgenen. Tidlig i forholdet vårt, mens vi fortsatt bodde langt fra hverandre, våknet jeg og så på posisjonen til kjæresten min at hun var på vei hjem til leiligheten sin.
Hun hadde vært ute med venner. Vi hadde sendt meldinger og snakket i telefonen gjennom kvelden og natten, så jeg ble urolig da jeg så at hun først var på vei hjem da. Jeg ringte, og hun sa at hun hadde sovnet på en sofa.
Jeg klarte ikke helt å slå meg til ro med den forklaringen. I månedene som fulgte, så hun meg i øynene og forsikret meg flere ganger om at det ikke hadde skjedd noe galt den natten. Jeg ville tro henne. Jeg elsket henne, og vi holdt på å bygge et forhold sammen.
Vi er begge 32 og hadde vært sammen i litt under ett år da hun denne uken endelig innrømmet at hun hadde kysset en annen den natten. Hun sier at det var alt som skjedde.
Jeg vet ikke om det stemmer. At hun kom hjem halv seks, beviser bare at hun kom hjem halv seks. Men etter alle forsikringene er det vanskelig å godta enda en forklaring og stole på at jeg nå har fått vite alt.
Innrømmelsen fikk meg også til å se annerledes på månedene etterpå. Hver gang jeg hadde tatt det opp, hadde hun visst at hun holdt noe tilbake. Jeg hadde fortsatt å satse på oss fordi jeg trodde det hun opprinnelig fortalte, var sant.
Jeg gjorde det slutt og ba henne flytte ut. Det er der vi står nå. Jeg har ingen bevis for at det skjedde noe mer enn kysset, og jeg vil ikke gjøre mistankene mine til fakta. Det jeg vet, er at hun kysset en annen og deretter gjentatte ganger nektet for at noe hadde skjedd.
Jeg elsket henne fortsatt da jeg tok avgjørelsen. Det gjør det ikke lettere nå. Jeg tenker stadig på samtalene våre, hvor overbevisende hun beroliget meg, og hvor lenge jeg trodde vi var på vei videre fra en uro hun kunne ha møtt med et ærlig svar.
Var det riktig å gjøre det slutt?
