Kvelden før halloween var jeg på en klubb da en kvinne og jeg fikk øyekontakt. Hun kom bort, og vi begynte å danse. En ganske god start, egentlig. Jeg slapp å finne ut hvordan jeg skulle gå bort til henne. Den avdelingen hadde hun allerede tatt seg av.
Jeg tror jeg spurte hva hun het. Jeg sa også at jeg likte hatten hennes. Begge deler er helt greie ting å si, men samlet blir det jo ikke verdens lengste samtale.
Kort tid etter gikk hun.
Det var kjipt. Jeg likte å danse med henne og skulle gjerne fortsatt en stund til. Om hun gikk på grunn av noe jeg sa, vet jeg ikke. Hatten fikk i hvert fall skryt. Utover det er bevismaterialet tynt.
På selve halloweenkvelden danset jeg med en annen kvinne, og det gikk fint. Så jeg kan ikke engang påberope meg et tydelig mønster. Den ene dansen tok fort slutt, den andre var hyggelig, og jeg var fortsatt meg begge kveldene.
Jeg skjønner at jeg trenger mer øvelse. Å danse med noen er én ting. Å finne på noe å si samtidig viser seg å være en egen ferdighet. Jeg hadde visst regnet med at den fulgte med.
Hva sier folk egentlig i den situasjonen? Det hadde vært fint å ha noe å komme med etter navnet og hatten. Forutsatt at det finnes en hatt.
