Det er en helt vanlig tur hjem jeg stadig vender tilbake til. Kollegaen min og jeg hadde fått god kontakt, og mens vi gikk, spurte hun om jeg var ledig helgen etter. Vi var begge 22. Jeg trodde det kunne være noe mellom oss, men likevel lot jeg spørsmålet gli forbi uten å spørre om hun ville finne på noe.
Der og da var det bare en samtale som rant ut i sanden. To måneder senere kjentes det som en samtale jeg burde ha skjønt hvordan jeg skulle følge opp.
Jeg så henne ute og ta noen drinker med kjæresten. Etterpå gikk de sammen i retning leiligheten hennes, og humøret mitt sank. Hodet mitt diktet straks opp resten av kvelden deres: nærheten, det å være alene sammen, alt jeg selv ønsket meg med henne. Jeg ante ikke hva de faktisk skulle. Det gjorde ikke forestillingene mindre vonde.
Så ble hun enda en på listen over kvinner jeg hadde sett for meg noe varig med, og sjanser jeg mente jeg hadde rotet bort. Noen av dem hadde vært i lykkelige forhold i flere år nå. Dette føltes som fjerde gang jeg satt fast i den samme grublingen.
Jeg hadde nok av forklaringer å slå meg selv i hodet med: dårlig selvfølelse, gamle vaner med porno og onani, og en egen evne til å oppdage en åpning omtrent to måneder etter at den var borte. Ingen av forklaringene gjorde kvelden lettere.
Selv tanken på å jobbe med meg selv hadde begynt å slite meg ut. Det var alltid noe mer som måtte fikses før jeg kunne være klar. Samtidig virket det som andre fant noen uten å måtte fullføre dette endeløse prosjektet først. Jeg visste at sammenligningen var urettferdig, men gjorde den likevel.
Lykkelige par var blitt vanskelige å se. Det kunne vært meg, tenkte jeg, som om jeg visste noe om historien deres. Som om ett annet svar på vei hjem ville ha gitt meg akkurat den samme lykken.
Jeg ønsket meg litt klarhet og håp, kanskje også at noen ville be for meg. Jeg ville møte den rette og klare å møte henne på halvveien. Men den kvelden kom jeg ikke videre fra ett lite spørsmål: Hvorfor hadde jeg ikke spurt hva hun hadde tenkt å gjøre den helgen?
