Før i går kveld hadde jeg ikke skjønt hvor mye som kunne ligge i ordet «vårt». Det omfattet visst også en liten utleiebolig jeg kjøpte sammen med søsteren min flere år før jeg møtte forloveden min.
Vi snakket om hvordan vi skulle ordne økonomien etter bryllupet. En ganske naturlig samtale før man gifter seg, tenkte jeg: hvordan vi skulle håndtere penger, hva som skulle inn på en felles konto, og hvordan livet sammen skulle fungere i praksis.
Så sa han at leieinntektene burde gå inn på felleskontoen. Begrunnelsen hans var enkel. Vi skulle være gift og bygge et liv sammen, så da hørte de pengene også hjemme der.
Det er ingen stor eiendomsformue det er snakk om. Boligen gir litt ekstra inntekt, og søsteren min har også penger bundet opp i den. For meg betyr det at jeg ikke bare kan legge den inn i en ny økonomisk ordning under en samtale mellom ham og meg.
Jeg sa at jeg ikke var komfortabel med å bestemme noe uten å involvere henne. Jeg sa også at jeg helst ville holde boligen og økonomien rundt den separat.
Da skiftet samtalen tone. Han ble irritert og sa at det hørtes ut som jeg allerede forberedte meg på at ekteskapet skulle gå galt.
Jeg hadde ikke sittet og tenkt på skilsmisse. Jeg hadde tenkt på søsteren min og en investering vi gjorde før dette forholdet begynte. Det var merkelig å høre svaret mitt bli tolket som om jeg ikke trodde på oss.
Jeg skjønner at det å gifte seg betyr at vi skal planlegge sammen. Det var jo derfor vi tok praten. Men jeg hadde ikke tenkt at alle økonomiske avtaler vi hadde fra før, automatisk skulle bli felles, særlig når en annen person også er involvert.
Nå er han kjølig mot meg, og jeg går gjennom samtalen igjen og igjen. Det som var et praktisk skille for meg, traff tydeligvis noe langt mer personlig hos ham.
Jeg vil gifte meg med ham. Jeg vil også holde denne boligen utenfor fellesøkonomien. For meg går det helt fint an å ønske begge deler. Etter i går lurer jeg på om han mener jeg må velge.
