For omtrent en måned siden gjorde kjæresten min det slutt. Før det hadde vi hatt en pause på rundt tre uker. Jeg prøvde å forstå hva som skjedde mellom oss. Til slutt bestemte han seg for at forholdet måtte ta slutt.
Han sa at han følte seg følelsesmessig frakoblet og ikke klarte å være ordentlig til stede i forholdet. Samtidig sa han at han elsket meg høyt. Jeg hadde alt han ønsket seg i en partner. Jeg hadde ikke forårsaket dette, det var ingenting som manglet ved meg, og jeg skulle ikke gå fra samtalen og tro at jeg ikke hadde vært nok.
Jeg hørte hva han sa. Jeg klarte bare ikke å få det til å henge sammen med at han gikk.
Ifølge ham hadde følelsen kommet og gått siden mai. I flere måneder håpet han at det var en fase. Etter årsdagen vår ble den der hver dag. Det var bare to uker mellom årsdagen og pausen.
Det er den delen jeg stadig vender tilbake til. Vi hadde snakket om å utvikle oss sammen, dele livet og etter hvert gifte oss. Han sier at han mente det. Han angrer ikke på at han introduserte meg for familie og venner. Han skulle bare ønske at han hadde håndtert ting annerledes.
Da vi møttes og gjorde det slutt, gråt han. Jeg så at han var sterkt berørt, men jeg visste ikke hva tårene betydde. Sorg, skyldfølelse, tvil om å gå? Jeg vet ikke. Jeg prøvde å ta inn bruddet samtidig som jeg lette etter en forklaring i ansiktet hans.
Etterpå har han fortsatt å si at han elsker meg og er der hvis jeg trenger ham. Samtidig trenger han å sortere følelsene sine alene. Han holder seg opptatt med jobb, tar én dag av gangen og har mindre kontakt med meg for å komme seg videre.
Jeg ba om å møtes én gang til. Det var spørsmål jeg ikke engang hadde klart å formulere under bruddet. Han sa det var for tidlig, og at et møte ville bli en følelsesmessig berg-og-dal-bane.
Jeg skjønner at jeg ikke kan gjøre ham klar. Likevel valgte han når vi skulle avslutte, han bestemmer hvor mye kontakt vi har, og nå avhenger enda en samtale av når han orker. Jeg har det også vondt. Hvor blir det av mitt behov for svar?
Først var han usikker på om vi kunne møtes igjen i år. Til slutt lovet han at vi skulle ses neste år, og ba meg holde ham til det. Kanskje en middag, sa han. Snakke litt om hvordan vi har det.
Vi har ingen dato, og jeg vet ikke hva den middagen skal bety. Han sier at tiden vil vise. Jeg sitter igjen med et løfte om å møte en som sier at han elsker meg, og aner ikke om jeg fortsatt skal vente på den samtalen.
