I går kveld lå vi i senga da hun lånte mobilen min til et eller annet. Mens hun holdt den, dukket det opp et varsel fra Tinder. Profilen min var blitt skjult fordi jeg ikke hadde brukt appen på lenge. Tinder tar seg visst bryet med å si fra når du glemmer at Tinder finnes. De kunne knapt valgt et bedre tidspunkt.
Jeg er 25, hun er 21, og vi har holdt på i en måned. Vi har vel møttes ti ganger. Jeg har vært på mange dater, men jeg har mye mindre erfaring med den delen der man skal finne ut hva man er for hverandre. Fram til mobilen blandet seg inn, syntes jeg egentlig det gikk ganske bra.
Hun reagerte på at jeg fortsatt hadde Tinder på mobilen. Jeg sa at jeg ikke hadde noen grunn til å beholde appen, og at det jo var en grunn til at profilen min hadde blitt skjult. Hun var den eneste jeg hadde lyst til å treffe. Jeg tenkte det enkleste var å spørre rett ut, så jeg spurte om hun ville bli kjæresten min.
Hun sa at hun kunne tenke seg det etter hvert, men at én måned var litt kort tid til å vite. Det skjønner jeg. En måned går fort, selv om man rekker å treffes ti ganger. Jeg hadde heller ikke gått og ventet på en anledning til å spørre. Jeg spurte der og da fordi jeg ville at hun skulle vite at jeg tok henne på alvor.
Det var først etterpå jeg begynte å gruble. Jeg kan godt gi henne mer tid, og jeg kan slette Tinder og gå en måned til uten å tenke på det. Det jeg hang meg opp i, var følelsen av at det allerede fantes en regel jeg burde ha visst om. Kanskje hun bare fortalte meg hvordan hun følte det, og jeg la mer i det enn hun mente. Overtenker jeg, eller hadde dere også blitt litt forvirret av den samtalen?
