Jeg er betatt av en kollega. Så langt går den romantiske strategien min ut på å lure på om jeg burde ha hatt en romantisk strategi for seks måneder siden.
Vi har jobbet i det samme digre varehuset i noen år, men på forskjellige avdelinger. Før snakket vi ikke så mye sammen. Det endret seg for omtrent et halvt år siden. Nå har vi det jeg vil kalle en vennskapelig flørt. Et praktisk uttrykk som lar oss slippe å avklare noe som helst.
Allerede før vi begynte å prate, tok jeg ham av og til i å se på meg. Det virket som om han syntes jeg var attraktiv, selv om jeg vet at blikk kan tolkes på flere måter. Jeg følte meg likevel ganske sikker på at han var litt interessert på et tidspunkt.
I det siste har jeg begynt å lure på om interessen har dabbet av. Det har ikke skjedd noe konkret som tyder på det. Men det har heller ikke skjedd noe konkret den andre veien, så jeg har god plass til å fylle inn forklaringene selv.
Jeg har verken nummeret hans eller kontakt med ham på sosiale medier. Jeg vurderer å spørre om en av delene og se hva som skjer. Å skaffe en måte å snakke sammen utenfor varehuset på er jo et ganske beskjedent første steg. Likevel blir jeg nervøs.
Ingen av oss har datet noen før. Vi er begge tidlig i tjueårene, med to års aldersforskjell. Noen ganger lurer jeg på om aldersforskjellen betyr noe for ham. Andre ganger tenker jeg at han kanskje også er nervøs. Kanskje vi er to uerfarne mennesker som venter på at den erfarne skal ta initiativ.
Så er det rådene jeg stadig hører: Jenter skal ikke ta det første steget. Hvis han ville, hadde han gjort det. Det høres jo klart og tydelig ut, helt til jeg husker at jeg vil, og heller ikke har gjort noe.
Jeg prøver å bli tryggere på dating. Samtidig frister det lite å bli avvist og så fortsette å møte ham på jobb. Bygget er stort, men neppe stort nok til at jeg slipper å føle meg flau.
Så her sitter jeg med et lite spørsmål som har vokst seg overraskende stort: Kan jeg be om nummeret hans, eller har jeg brukt seks måneder på å tenke meg forbi sjansen min?
