På første date med en mann dro vi på en ordentlig restaurant. Jeg hadde pyntet meg. Han kom i joggebukse. Vi hadde tydeligvis begge gjort oss klare for en kveld ute, men han hadde beholdt muligheten for en liten treningsøkt.
Jeg ville ikke dømme ham ut fra ett antrekk. På date nummer to gikk vi på kino, og da kom han også i joggetøy. Greit nok, kino er mer uformelt. Man trenger ikke stivpynte seg for å sitte i mørket.
Den tredje daten var i går kveld. Joggetøy igjen. Da hadde jeg tre dater å gå etter, og fortsatt lite som tydet på at en vanlig bukse var på vei inn i bildet.
I kveld møtte jeg en annen mann. Han er 51, og jeg er 39. Han fortalte at han ikke hadde vært på date på seks år. Det er jo en stund, og jeg var spent på å møte ham.
Han kom i en T-skjorte med brannvesenmotiv. Etter de tre foregående datene begynte jeg å lure på om dette var en trend jeg hadde gått glipp av.
Jeg forventer ikke smoking. Jeg skjønner bare ikke hvordan vi kan møte opp til den samme avtalen med så ulike forestillinger om hva det vil si å gjøre seg klar. En hyggelig restaurant er for meg en anledning til å ta på noe pent. En første date er i det minste en anledning til å tenke over antrekket.
Kanskje dette er helt vanlige klær for dem. For meg virker det som liten innsats, særlig når jeg selv har brukt tid på å gjøre meg fin. Den forskjellen blir ganske synlig når vi sitter overfor hverandre.
Nå lurer jeg på om jeg bare skal begynne å møte opp på samme måte. Det ville spart meg for en del forberedelser. Jeg kunne sluttet å stå foran skapet og velge klær til en som kanskje løste samme oppgave ved å ta den nærmeste joggebuksa.
Jeg har ikke bestemt meg. Jeg lurer fortsatt på hva folk regner som å gjøre en innsats på date. Hittil har jeg kledd meg for restaurant, kino og muligheten for at den andre også har tenkt å pynte seg litt.
