Jeg lurte på hvordan det ville bli tatt imot å gå bort til noen på treningssenteret, så jeg spurte på nettet. Da kunne folk vurdere framstøtet før jeg i det hele tatt hadde gjort et. Effektivt, tenkte jeg.
Situasjonen var enkel: Sett at du aldri har hatt øyekontakt med en person. Hun har kanskje ikke engang lagt merke til deg. Ville det være ubehagelig om du gikk bort og presenterte deg?
Akkurat den manglende øyekontakten virket relevant. Det hadde ikke vært noe smil mellom oss, ingen liten bekreftelse på at vi hadde sett hverandre. Fra hennes side ville jeg kanskje bare dukke opp, klar for en samtale hun ikke hadde satt av tid til.
Jeg ønsket først og fremst svar fra kvinner. Det glemte jeg å skrive i det opprinnelige innlegget. En nyttig opplysning å utelate når man vil høre fra en bestemt gruppe.
Kvinnene som svarte, ga meg ulike varianter av nei. Ordlyden varierte, men inntrykket var ganske entydig: En slik introduksjon hørtes ikke særlig velkommen ut.
Jeg takket dem i en oppdatering. Jeg trengte antakelig å høre det, og de hadde svart på det jeg spurte om. Det var liten vits i å be om ærlige meninger for så å prøve å forhandle om svaret.
Men selve spørsmålet fikk også nedstemmer.
Det skjønte jeg mindre av. Svaret om treningssenteret hadde jeg fått med meg. Det var mottakelsen av spørsmålet jeg fortsatt lurte på. Hadde det hørtes verre ut enn jeg mente? Var dette noe folk var lei av å forklare?
Jeg kom dit for å finne ut om en introduksjon kunne bli ubehagelig. Jeg gikk derfra med et ganske klart svar, og et nytt spørsmål om hvordan nettet fungerer: Hvorfor ble det å spørre også stemt ned?
