Kjæresten min er ærlig, også om ting jeg neppe ville kommet på å spørre om. Da han var singel og ensom, betalte han en person som tilbyr profesjonell kos og nærhet. Han følger fortsatt vedkommende på nettet og liker et innlegg av og til. Han har også fortalt at han leste seksuelt eksplisitt manga når jeg ikke var der, fordi han mente det var mer etisk enn porno med ekte mennesker.
Han fortalte dette helt åpent. Jeg skulle ønske jeg hadde klart å ta det imot like avslappet.
I stedet ble jeg flau og mistet noe av tiltrekningen. Jeg har alltid dømt menn som betaler for kos eller leser den typen manga, ganske hardt. Jeg har tenkt på dem som tapere. Så fortalte en jeg er glad i at han hadde gjort begge deler, og plutselig rettet jeg den samme stygge dommen mot ham.
Han er intelligent og ambisiøs. Det beundrer jeg ved ham, og det har ikke forandret seg. Likevel har dette påvirket følelsene mine.
Jeg fortalte ham at det plaget meg, og han kom meg i møte. Så vidt jeg vet, har han sluttet med mangaen. Jeg tror også han ville sluttet å følge personen han betalte for nærhet, med én gang hvis jeg ba om det. Jeg har ikke spurt. Bare det å måtte be om det føles pinlig.
Forklaringene hans gir mening. Han var ensom og savnet menneskelig kontakt. Mangaen involverer ingen virkelige utøvere, og det er grunnlaget for det etiske argumentet hans. Jeg forstår tankegangen. Likevel føler jeg meg mindre begjært, uten helt å kunne forklare sammenhengen.
Samtidig har jeg selv tatt seksuelle valg jeg angrer på. Jeg forklarer dem gjerne med at jeg var naiv den gangen. Da jeg fortalte ham om dem, støttet han meg. Det gjør det enda vanskeligere å sitte med mine egne fordømmende tanker om ham.
Han har foreslått at jeg kanskje er seksuelt hemmet, eller legger min egen skyld og skam over på ham. Jeg skjønner hvorfor han tenker det. Jeg vet ikke om han har rett, delvis rett, eller om den forklaringen overser noe jeg prøver å si om mine egne grenser.
Han har lyttet og endret noe som gjorde meg ukomfortabel. Følelsen har likevel ikke forsvunnet.
Reagerer jeg fordi en grense er blitt krysset, eller fordi han ikke oppfyller en standard jeg aldri har undersøkt ordentlig? Er det galt av meg å føle det sånn?
