Jeg prøver å møte dating med litt mer optimisme. Ta initiativ, være leken og vise det når jeg liker noen. På en fest, ute med venner eller i en situasjon der det allerede er litt kjemi, høres det jo enkelt nok ut.
Så begynner jeg å lure på om hun i det hele tatt vil at jeg skal snakke med henne.
Jeg er følsom og opptatt av at folk ikke skal føle seg ukomfortable. Samtaler med kvinnene i livet mitt og historier om trakassering på nettet har gjort meg mer bevisst på hvordan uønsket oppmerksomhet kan oppleves. Jeg skjønner godt at noen er på vakt.
Problemet er at jeg har begynt å gå inn i samtaler med en forventning om at jeg allerede er uønsket. Jeg tar meg i å tro at hun ser meg som en trussel før hun vet noe som helst om meg. Jeg vet jo at det er min forventning. Jeg kan ikke lese tankene hennes.
Når jeg snakker med en kvinne jeg ikke kjenner, følger jeg med på alt jeg gjør. Var det svaret litt kort? Har jeg blitt stående for lenge? Hørtes den vitsen rar ut da jeg sa den høyt? Jeg bruker så mye oppmerksomhet på å sjekke om jeg går over en grense at jeg knapt klarer å være med i samtalen.
Da blir det heller ikke mye igjen av humoren jeg gjerne ville hatt med meg.
Mennene jeg ser som får god kontakt, virker mer avslappet. De tuller, flørter og kommer seg videre etter et pinlig øyeblikk. Utenfra ser det lett ut. Jeg aner selvfølgelig ikke hvor usikre de føler seg.
Jeg vil gjerne klare å slappe av sånn, samtidig som jeg merker om den andre faktisk liker samtalen. Begge deler betyr noe for meg. Akkurat nå synes jeg det er vanskelig å få til begge samtidig.
Jeg tåler å høre at noen ikke er interessert. Det jeg strever med, er å starte hver samtale forberedt på at selve hei-et kan ha vært et feiltrinn.
Dere som har kommet dere gjennom dette: Hvordan lærte dere å være til stede nok til å flørte, og samtidig få med dere når det var på tide å trekke seg tilbake?
