Jeg har vært på to dater med en fyr jeg faktisk liker. En hyggelig utvikling, bortsett fra at jeg tydeligvis har fått eneansvar for sambandet mellom oss.
Vi er begge 28. Datene var fine, kjemien var der, og han virket interessert. Når jeg sender melding, er han glad for å høre fra meg. Han foreslår også ofte at vi skal møtes, så jeg sitter ikke og roper inn i en tom bygning. Det er folk der. Han vil til og med avtale noe.
Han ser bare ikke ut til å ville starte samtalen selv.
Vanligvis ville en ny date vært en grei måte å finne ut av dette på. Men jeg har holdt på med flytting og prøvd å få orden på døgnrytmen. Da er det å være tilgjengelig og sjarmerende mer en ambisjon enn en beskrivelse. Flere ganger har han foreslått å møtes når jeg ikke har kunnet.
Sist jeg tok kontakt, ville han se meg med en gang. Jeg forklarte det med søvnen. Han ønsket meg god natt og ba meg holde ham oppdatert. En helt rimelig samtale, helt til den ble stående som den siste samtalen vår.
Siden har det vært stille. Ingen spørsmål om hvordan flyttingen går. Ingen liten melding for å høre hvordan jeg har det. Jeg forventer ikke at han skal passe på leggetiden min eller føre logg over dagen min. Men etter to dater hadde det vært hyggelig med et lite tegn på nysgjerrighet.
Det irriterende er at jeg skjønner hans side også. Jeg sa jeg var opptatt. Jeg kunne ikke møtes. Han ba meg si fra. Kanskje han bare gir meg plass, mens jeg sitter her og blir irritert på en mann som følger beskjedene jeg selv har gitt.
Likevel er jeg lei av å være den som får praten i gang. At han er så ivrig når jeg først skriver, gjør stillheten vanskeligere å forstå. Jeg vil gjerne merke at han har lyst til å bli kjent med meg mellom datene også.
Så nå vurderer jeg å sende enda en melding. Vil det oppklare en helt vanlig misforståelse, eller har jeg bare takket ja til en ny vakt ved sambandet?
