For tre måneder siden dro jeg hjemmefra for å gå på sveiseskole. Nå har jeg tre måneder igjen. Jeg er halvveis, og akkurat den delen av livet har i det minste en tydelig sluttdato. Helt til nylig trodde jeg også at jeg visste hva jeg skulle hjem til.
Kjæresten min og jeg har vært sammen i fire år. Jeg er 20, hun er 19. Det har vært vanskelig å være fra hverandre, og den siste krangelen handlet først om at hun ikke fikk nok oppmerksomhet fra meg. Etter hvert begynte vi å snakke om hvorvidt vi skulle slå opp.
Men vi har ikke slått opp. Ikke så vidt jeg vet, i hvert fall. Hun sa at hun trengte tid og litt avstand for å tenke. Jeg prøver å gi henne det, men det er vanskelig å vite hvordan jeg skal forholde meg til oss mens hun finner ut om hun vil fortsette.
Samtidig har jeg fått tilbud om en jobb omtrent 1450 kilometer hjemmefra. Lønna er 48 dollar i timen. Før denne krangelen ville jeg takket nei. Avstanden hadde vært grunn nok. Nå vurderer jeg tilbudet, og bare det at jeg gjør det, sier noe om hvor mye som har endret seg.
Arbeidsgiveren må ha svar innen neste uke. Dermed har jeg fått en frist midt i noe hun trenger tid til å tenke gjennom. Jeg vet ikke om hun mener noen dager eller mye lenger. Jeg vet bare at jeg snart må svare på et tilbud som kan føre meg langt hjemmefra.
Jobben er en god mulighet. Men den ser ganske forskjellig ut avhengig av om vi fortsatt er sammen. For en uke siden hadde jeg en klar grunn til å takke nei. Nå vet jeg ikke om den grunnen fortsatt er der.
Jeg vil ikke tolke ønsket hennes om litt avstand som et brudd hun ikke har bedt om. Samtidig kan jeg ikke be arbeidsgiveren vente på ubestemt tid. Neste uke må jeg ta en avgjørelse, og jeg vet fortsatt ikke om jeg har kjæreste når jeg tar den.
